Dette er en følelse som mange har forskjellig forhold til.
Selv vokste jeg opp i et hjem hvor vi ikke fikk vise sinne, med en mor som bare ville ha "snille og blide barn". Det gjorde at jeg først som voksen fikk kontakt med sinnet mitt og på egen hånd måtte bli kjent med det. Det hele var underlig. På skolen lærer vi alt om å regne og skrive. Men ingenting om
følelsene våre, hvordan vi møter dem og formidler dem i samvær med andre. Ingenting om
livet. Hva gjør man når andre svikter en, behandler en urett eller vi av andre årsaker fylles med fortvilelse? Hvordan møter man følelsene sine på best mulig vis?
I artiklene under kan du lese mer om dette. De tar for seg ulike måter å møte følelsene våre på. Og hvordan vi kan formidle dem til andre på et vis som tar vare på både oss selv og dem. Kanskje noen av dem passer for deg?
