Etter å ha vært deprimert i flere år, begynte jeg i terapi hos en psykiater, i håp om å bli frisk. Jeg var da rundt 25 år. Men tiden gikk uten at jeg ble bedre. Da jeg hadde gått hos han i et halvt år, måtte jeg bare innse at depresjonen var noe genetisk som jeg ville måtte leve med resten av livet. Fortvilelsen var stor. En i familien min foreslo at jeg skulle bestille time hos en homeopat som hun gikk til. Jeg takket nei. Men anmodningen kom igjen, flere ganger. Til slutt sa jeg ja. Men jeg hadde ikke det minste tro på at det kunne gjøre meg bra. Når legen, som var spesialist på depresjoner, ikke kunne hjelpe meg, fantes det ikke noe håp.
Den kvinnelige homeopaten tok vennlig imot meg på kontoret sitt. Etter å ha snakket sammen en stund, ga hun meg en flaske med noe hun kalte Bachs blomstermedisin. Blomstermedisinen var kjent for å være fin ved depresjoner.
Jeg tok de første dråpene da jeg kom hjem, og videre i dagene som fulgte. Tiden var ikke lang før depresjonen slapp taket og jeg fikk kontakt med lyset igjen. Det hele var som et mirakel, det reneste under. Jeg forstod ikke det minste; hvordan noe så ubetydelig som de små dråpene kunne utløse en slik forandring. Jeg var tilbake i lyset igjen! Opplevelsen var fantastisk, en glede så stor. Det hele var knapt til å forstå. Jeg hadde ikke det minste tro på blomstermedisinen, allikevel skjedde det.
En ny verden åpnet seg for meg; et samspill mellom kropp og sinn. Så sensitiv som jeg var, så vár for stemninger og lyder, ville det også være naturlig at jeg reagerte lett på biokjemiske ubalanser som jeg hadde i kroppen. Når sinnet mitt videre kunne komme i balanse igjen med naturmedisin, kunne ingenting være bedre. Jeg var så uendelig lettet og glad for å få oppleve lyset igjen.
