En dag jeg skulle sykle med Kajsa, kastet hun opp. Hun hadde også begynt å få vanskeligheter med å gå i trapper. Da veterinæren kom hjem til oss og så på henne, mente han at det bare var alderen. Hun var ni år, og så lenge hun hadde appetitt og spiste maten sin, var alt i orden. Selv følte jeg noe annet, intuitivt følte jeg at Kajsa gikk med smerter, men veterinæren var sikker i sin sak.
En dag vi var på tur en tid senere, så jeg med ett at noe ikke var som det skulle med hoftene hennes når hun gikk, og bestemte meg for å ta henne med til veterinæren dagen etter. Om kvelden kom Kajsa bort til meg da jeg satt i sofaen. Rolig satte hun seg ned foran meg på gulvet og så meg inn i øynene. Opplevelsen var spesiell. Hun hadde aldri gjort noe lignende før. Umiddelbart følte jeg at det var noe hun ville fortelle meg. Lenge forsøkte jeg å få tak i hva hun ønsket å formidle, men greide det ikke. Til slutt måtte jeg bare si til henne: - Jeg forstår ikke hva du sier, Kajsa.
Formiddagen etter var hun død.
Da vi kom til veterinæren dagen etter og tok røntgenbilder av hoftene hennes, hadde hun så mye forkalkninger i hoftene sine at veterinæren mente hun måtte ha gått med det siden hun var valp. Forkalkningene var så store, at det ikke fantes medisiner å gi. Det eneste rette var å la henne få slippe fri. Jeg var sammen med henne da hun fikk sprøyten. Sorgfull gikk jeg hjem alene med halsbåndet hennes i hånden da det var over. Med visshet om at jeg aldri mer ville få se den livlige kroppen og klappe den myke pelsen hennes mer. Sorgen var stor, samtidig som det var godt å vite at hun var fri fra smertene sine og hadde det godt der hun var.
Det ser ut som om dyrene forstår og vet hva som venter dem.
