For noen år siden, da jeg ikke hadde dyr, fikk jeg lyst til å ha med meg en hund når jeg gikk på tur. Så ofte som jeg var ute i naturen, ville det også være fint for hunden å bli med.
En dag jeg var på skitur, kom det en søt gordon setter løpende mot meg. Den løp løs et stykke foran eieren sin. Jeg fikk umiddelbart en god følelse og spurte eieren om hun ønsket en turvenn til hunden sin. Det gjorde hun, i likhet med hunden. Mira kom umiddelbart bort og satte seg ned ved siden av meg mens vi snakket. Der satt hun rolig til vi sa adjø. Eieren fortalte senere at det var noe hunden hennes aldri hadde gjort før; å sette seg ned når hun fikk springe løs.
Det ble begynnelsen på et fint år, hvor Mira var med meg på turer i Nordmarka og til fjells. I påsken var hun med på Høyfjellshotell, hvor hun lå på teppet sitt i den fineste ørelappstolen på rommet. Påskedagene var flotte med lange skiturer.
Mira var flink til å snørekjøre og holde seg i sporet, med unntak av når instinktene hennes ble vekket. Det gjorde de ofte i Nordmarka, da Mira er fuglehund. Så selv den fineste vinterdag da vi andre var på skitur, var Mira på fugletur. Om hun så en fugl mellom buskene i nærheten av løypen, jumpet hun resolutt ut i løssnøen. Det beste var å holde høy nok fart til at hun ikke fikk tid til å titte seg rundt.
Resten av året gikk vi på stiene i marka og i fjellet. Med dyrelivet i skogen og saueflokkene til fjells, kunne hun ikke gå løs, men med lange dagsturer fikk hun allikevel ut mye av energien sin. Hun likte godt å reise på hyttetur til fjells :-)
