Det er dessverre ikke alle som forstår hva det vil si å være glad i et dyr, og hva det innebærer å miste en hund. Jo mindre følelser folk har for dyr, jo mer ufølsomme kan uttalelsene deres bli. Som at det "bare" var en hund som man lett kan glemme.
Å få spørsmål om man ikke vil få seg en ny hund, er også fortvilet når man nylig har mistet det kjæreste man har. Hvor godt ment det er, lar ikke et dyr seg erstatte på det vis. Først når man har sørget og kommet videre i livet, kan man tenke på å få en ny valp. For meg tok det over to år før jeg kunne tenke meg en ny hund, etter at jeg mistet Kajsa. Hunden blir en del av sjelen din og vil alltid ha en plass i hjertet ditt.
Det er heller ikke riktig i forhold til den nye valpen å la den bli erstatning for en annen hund. Valper skal komme til hjem hvor det er glede, der de blir elsket for sin egen del.
Selv snakket jeg ikke med så mange om Kajsa. For meg var det naturlig å gjennomleve sorgen alene. Men jeg fortalte familien min og andre rundt meg, at jeg hadde mistet henne. Reaksjonen var alt fra det ufølsomme til det omsorgsfulle. Og noen midt i mellom, som uttalelsen til en bekjent jeg møtte, to uker etter at jeg mistet hunden min. Opplevelsen kan du lese om under,
i likhet med tankene mine om den.
