Matematikk var favorittfaget mitt på skolen. Fortvilelsen var stor da karakterene mine begynte å gå ned på gymnaset. Den gang visste jeg ikke at jeg gikk med mye sorg inni meg og var på vei inn i en depresjon. Jeg trodde jeg manglet evner og mistet mye av selvfølelsen min. De gode karakterer jeg hadde i andre fag greide ikke å veie opp mot realfagene.
Videre i årene på BI, vekslet det mellom fortvilelse og glede. Det ene øyeblikket kunne jeg såvidt bestå i et fag, for ved neste eksamen å få en flott karakter på 1- tallet. Noen ganger virket hukommelsen min, andre ganger ikke. Når den virket gikk utregningene fint.
Da jeg mistet hunden min noen år senere, forstod jeg at det hadde sammen -heng med sorg. Jeg var da fri for depresjonen. Innsikten kom en dag jeg skulle lese noe. Før jeg hadde kommet til slutten av den første setningen, hadde jeg glemt begynnelsen av den. Ordene festet seg ikke. De gled bare bort på samme vis som i studietiden. Denne gangen visste jeg at sinnet mitt var fylt av sorg og at dette var årsaken.
