Den første depresjonen min kom da jeg gikk på gymnaset. Jeg ble fri fra den noen år senere da jeg gikk til en homeopat som gav meg en blomstermedisin. Etter det var sinnet mitt lyst i mange år, inntil jeg opplevde noe som utløste en ny depresjon.
Etter å ha levd med angst i flere år og blitt avvist av legen jeg gikk i terapi hos, ble jeg gående for meg selv. Legen avsluttet terapien vår, fordi han mente jeg kun hadde "angst for angsten" og måtte greie resten selv. Etter to år var kroppen min så kraftløs og lammet at jeg nesten ikke greide å bevege meg. Jeg hadde vanskelig for å puste, luftrøret mitt var som det tynneste strå, og pulsen min så svak at den var vanskelig å finne. En ung lege som så meg, la meg umiddelbart inn på sykehuset på en medisinsk avdeling for å få en undersøkelse. Der fikk jeg time hos en overlege i psykiatri som forstod at jeg hadde angst.
Idet timen var over, spurte jeg sjelvende om jeg kunne få kontakte avdelingen hans om noe skulle skje, så jeg slapp å stå helt alene. Overlegen svarte nei. Jeg fikk hverken kontakte ham eller avdelingen hans, men måtte finne en ny terapeut selv. Da jeg noen dager senere får tilsendt en kopi av journalen min i posten, har overlegen skrevet at jeg har en "svært alvorlig angst". For så å avskrive seg et hvert videre ansvar. Fortvilelsen var bunnløs. Hva var jeg verd som menneske? Ingenting!
Legen jeg tidligere gikk i terapi hos så ikke alvoret og opplevde den alvorlige angsten min som en lettere form. Overlegen forstod alvoret, for så å bare sende meg ut uten noen å kunne henvende meg til.
Opplevelsen med overlegen førte til at jeg sank ned i en dyp depresjon. Den mørkeste og mest smertefulle av dem alle. Slik levde jeg i fire år til depresjonen en dag, litt etter litt, slapp taket av seg selv og jeg fikk oppleve lyset igjen.
