En søster til faren min fikk transplantert en nyre som voksen. Årsaken var at hennes egen nyre hadde fungert dårlig siden hun var barn. Operasjonen gikk fint på Rikshospitalet og jeg så for meg at hun hadde mange gode år i vente. Av tantene mine, var hun den jeg var mest glad i.
Hvor gjerne jeg ønsket henne alt godt, viste transplantasjonen seg å innebære utfordringer. Det er ikke bare å skifte ut organer. Kroppen vår avviser andres organer, også til mennesker med lik vevstype som oss selv. For at organene ikke skal utstøtes, gir legene de transplanterte medikamenter som nedsetter immunforsvaret deres. Det gjorde at Sigrid stadig fikk infeksjoner. I tillegg hadde medisinene bivirkninger som gjorde at hun fikk diabetes. Årene som skulle være gode, med en ny og frisk nyre, ble isteden strevfulle med utallige tabletter å holde orden på, diabetes og gjentatte infeksjoner. Til hun en dag fikk kreft ...
Den alvorligste bivirkningen ved medikamentene hun fikk, var at de inneholdt stoffer som kunne fremkalle kreft. Legen informerte henne om det før transplantasjonen. Og en dag var det en realitet. Deretter fulgte ubehagelige prøver og biopsier for å finne ut hvilke organer den hadde spredd seg til. Jeg besøkte henne på sykehuset da hun kom fra en av undersøkelsene. Hun lå i sengen sin i en lyseblå sykehusskjorte. Ansiktet hennes var blekt og alvorlig. Hun var så uendelig sliten av alle prøvene og uvissheten. Denne dagen hadde hun vært til gastroskopi uten at de hadde funnet noe. På ny en undersøkelse uten resultat. Hun greide heller ikke lenger å beholde maten hun spiste og lå med intravenøst. Noen dager senere fikk hun svaret: kreften hadde spredd seg til lungene hennes. En vevsprøve fra lungene viste det.
Det hele var så uendelig ufattelig og trist. Hele sitt liv hadde Sigrid levd sunt og tatt vare på kroppen sin. For så en dag å oppleve at den er full av kreft, som følge av en medisin hun hadde tatt. Da legen formidlet situasjonen til henne, spurte hun ham hvor lenge hun hadde igjen. Han anslo to-tre måneder. Like etter bad Sigrid legen om å ta ut intravenøset hun lå med ...
To uker senere, våknet jeg klokken fem en morgen av en nydelig drøm. Et bilde av Sigrid som lyste av sunnhet og liv. Huden hennes strålte, øynene skinte og håret stod som en glans rundt hodet hennes. Hun hadde på seg den blå sykehusskjorten som sist. Fargen gjenspeilte så godt de fine, blå øynene hennes. Drømmen var så vakker at jeg stod opp, fylt av glede over opplevelsen.
Noen timer senere ringte far og fortalte at søsteren hadde sovnet inn ved femtiden sammen morgen, like før jeg hadde drømmen min ...
Det finnes en fortsettelse. Livet er så langt mer enn det vi ser og tror. Sigrid ventet seg ingen himmel. For henne var livet over da hun bad legen om å ta ut intravenøset hun lå med. Og så viser hun meg så fint i drømmen, at hun har kommet til en lys og vakker sfære, uten smerte, uten sykdom - fylt av lys og fred.
