En nydelig, liten katt har i fire år daglig vært innom terrassen min. Hun var så fin med hvite labber og snute og en krøll på halen sin. Jeg skulle så gjerne ha snakket med henne, men hun var for sky. Omsorgen min var stor for katten, hun gikk rett til hjertet mitt fra første dag. Så liten som hun var av vekst og så redd for mennesker, forstod jeg at hun hadde opplevd vonde ting i livet.
I vinter var tankene mine ofte hos henne. Med over én meter snø hadde hun ingen mulighet til å gå ute og jeg så henne ikke på flere måneder. Det ene jeg kunne gjøre var å sende henne gode tanker og håpe at hun hadde det godt der hun var.
Så en dag da våren nærmet seg ser jeg henne med ett utenfor terrassen min. Når jeg like etter går ut, møter jeg en ung kvinne som leter etter katten sin. Hun hadde sluppet den ut tidligere på dagen og ville gjerne ha den med hjem igjen. Overraskelsen var knapt til å tro. Katten som jeg var blitt så glad i var hennes og hadde et trygt og godt hjem. Og katten het Katja. Gleden jeg følte kan ikke beskrives, jeg ble så glad. I de kalde vintermånedene hadde katten hatt et varmt og godt hjem. Linda og jeg hadde en koselig prat. Katja hadde kommet til henne da hun var ett år gammel etter å ha opplevd mye vondt i livet. Hun var fortsatt sky og redd for mennesker, men roligere enn da hun kom til Linda for fem år siden.
