Kajsa kom til meg da hun var fire måneder, etter å ha opplevd mye vondt i livet. Hun var tillitsfull og glad fra første dag, og forstod umiddelbart at hun hadde kommet til en som ville henne vel.
Jeg var 25 år da jeg fikk henne, og i årene som fulgte var hun min beste venn. Kajsa var med meg over alt, som på fjellet, i skogen og ved sjøen. Om sommeren gikk vi i fjellet, fra hytte til hytte, deriblant i Trollheimen, to fine uker i august. Om vinteren snørekjørte vi på ski i Nordmarka. Hun var også oppe på Hardangerjøkulen og opplevde snøstorm på Finse.
Når hun ikke var på tur, likte hun å leke i snøen. Kajsa var veldig leken og beholdt den valpeaktige sjarmen sin, også da hun ble voksen. - Er hun valp? spurte en dame meg en dag da Kajsa lekte med noen hunder. - Nei da, svarte jeg. - Hun er syv år.
Slik var hun; glad og livlig, og veldig søt :-)
Og imøtekommende mot alle. Der andre schæfere ofte holder seg til eieren sin, var hun like åpen mot alle. Det hun likte aller best var å være ute i naturen, og springe rundt og lukte på alle de spennende luktene på marken. Vi likte begge å gå på stiene, hoppe over bekker og klatre opp på fjell og knauser, og hadde mange fine turer sammen. Jeg var veldig glad i henne. I årene vi var sammen var hun min beste venn.
