I fjor vår fikk faren min vite at han hadde kreft i overgangen mellom spiserøret og magen med spredning til leveren. Så svekket som allmenntilstanden hans var, trodde legene at han bare hadde kort tid igjen å leve. Han flyttet hjem til meg da diagnosen ble stilt. Vi ønsket begge at han skulle tilbringe den siste tiden der.
De første ukene var han helt avkreftet og sengeliggende og fikk næring via en sonde i nesen da halsen hans var ødelagt. Etter fem uker hadde han fått nok krefter til å gå inn i stuen og sette seg i sofaen. Fra den tid opplevde jeg det ene mirakelet etter det andre. Deriblant fikk jeg se hvor mye omgivelsene har å si for næringsopptaket.
I løpet av de fire første månedene la han på seg fire kilo ved kun å få tilført energi tilsvarende hvilemetabolismen sin. Det er ingen tvil om at maten opptas bedre når man trives :-)
Far var uendelig glad for å få flytte hjem til meg da diagnosen ble stilt.
I artikkelen som følger kan du lese om et annet mirakel.
