Angst handler ikke bare om redsel, men også ofte om sorg og savn.
Selv slo angsten min ut en gang jeg fulgte en liten toåring til parken. Turen gikk fint inntil vi kom inn i parken og jeg med ett ble omringet av en flokk med småtasser. Angsten slo ned i samme nu: halsen snørte seg sammen, jeg fikk vanskeligheter med å puste og følte jeg var iferd med å besvime. Jeg måtte bare raskest mulig si adjø og komme meg ut. Overraskelsen var stor, da jeg var glad i barn og følte meg trygg på dem.
Hvorfor fikk jeg angst i denne trygge situasjonen? Når jeg i dag tenker tilbake på opplevelsen er det to grunner som kommer frem: savn etter egne barn og manglende beskyttelse mot omverdenen.
Da jeg ble omgitt av barna skyllet en veldig sorg gjennom meg. Barna påminnet meg om savnet mitt etter selv å bli mor. (Overveldende sorg kan skape både pustevansker og følelsen av å besvime). Ved siden av savnet var jeg også så åpen og helt uten indre grenser til å beskytte meg selv, at selv små barn ble skremmende for meg. Hvor trist det enn var, ser det ut til å ha vært realiteten.
