Far hadde en form for kreft som utviklet seg langsomt. Det gjorde at han ikke gikk så mye ned i vekt. Vektnedgangen kom når han kastet opp. Kvalmen og oppkastene var vonde og varte i flere timer. Oppkastene var i begynnelsen små, for så å øke i mengde til det med ett kom store mengder med blod. Da ringte jeg "Åpen retur" slik at han ble hentet og kom ned til Diakonhjemmet hvor han fikk hjelp.
Etter oppkastene var halsen hans så sår og magen så vond etter gastroskopiene han videre måtte gjennom på sykehuset, at det tok flere dager før han greide å spise vanlig igjen. Slik mistet han flere kilo. For hver runde med oppkast gikk han mer og mer ned i vekt.
Far var 1.89 cm høy og veide rundt 80 kg da han var frisk. Da han flyttet hjem til meg, veide han bare 65 kilo. Deretter gikk vekten litt opp, for så å gå ned. Mot slutten veide han knappe 40 kg og var kun hud og ben. Opplevelsen var spesiell for oss begge.
Jeg skriver om dette, fordi jeg vet at det er mange som opplever å se en de er glad i svinne hen på dette vis. Opplevelsen er trist og vond, det ene man kan gjøre er å være hos dem og gi dem omsorg og varme. Men som alltid tror jeg det finnes en årsak til at vi opplever det vi gjør. Om vi hadde kunnet se livet i et større perspektiv, slik vi gjør når vi en dag går videre, tror jeg det finnes en mening med alt det vi opplever.
Men hva meningen er, er for meg i dag helt uforståelig.
