Mens noen opplever én lidelse i løpet av livet, som depresjon, kan andre av oss oppleve flere. Både angst, depresjon, spisevansker og forskjellige typer ritualer og handlinger. Lidelsene kan komme til forskjellig tid eller oppleves samtidig, og kan følge oss fra vi er barn til vi er voksne.
Selv hadde jeg en periode med frittflytende angst i barndommen. Som barn hadde jeg også perioder med ritualer der jeg måtte telle alle vinduene i husene jeg gikk forbi og gå på et spesielt vis, deriblant løfte høyre og ventre ben nøyaktig like mange ganger i løpet av dagen. Alt uten at omgivelsene mine skulle legge merke til det.
I tenårene fikk jeg akutte magesmerter. Smertene kom plutselig og var så sterke at jeg hverken greide å ligge eller stå, men ble stående krokbøyd og gispe etter luft til de omsider gav seg etter tyve minutter. Da var jeg så utmattet at jeg la meg på sengen, kraftløs og øm. Hvor mye jeg enn forsøkte å finne årsaken til smertene, fant jeg den ikke. Smertene så hverken ut til å bli utløst av mat eller noe annet fysisk. Så jeg kunne ikke annet enn å vente til de kom på ny, uten å kunne gjøre noe med det.
På gymnaset kom depresjonen og noen år senere angsten tilbake. Deretter spisevanskene; en periode med anoreksi etterfulgt av en tid med overspising. Og nye handlinger der behovet for renslighet var stort. Hvor jeg måtte vaske hendene hver gang jeg hadde tatt i noe som andre hadde tatt i før meg, som et dørhåndtak, og skifte til rene inneklær når jeg kom hjem.
For utenforstående kan dette lett virke uforståelig. Men etter å ha levd med disse tingene og blitt fri fra dem, ser jeg det hele i dag som naturlige reaksjoner ut ifra situasjonen jeg var i. Det er grenser for hva et lite barnesinn kan tåle, og man som menneske kan stå i uten at det vil gi seg utslag på et vis, som magesmerter og andre former for reaksjoner.
