Da karakterene mine gikk ned på gymnaset, mistet jeg mye av selvfølelsen min. Det gjorde at jeg som tyveåring ikke følte at jeg hadde noen verdi. I fortvilelsen over ikke å være skoleflink lenger, forsøkte jeg å finne et annet område som jeg kunne hevde meg på. Svaret kom fort. Jeg hadde alltid vært tynn og bestandig fått positiv oppmerksomhet på det, så om jeg gikk litt ned i vekt og ble enda tynnere, ville jeg igjen få verdi. I dag virker tanken uforståelig, men den gang ga den livet mitt mening ved å gi meg selvfølelsen tilbake.
I håpet om å få verdi, begynte jeg å redusere matinntaket mitt for å bli tynnere. Slankingen ble snart hele min verden, selv vennene mine ble perifere for meg. Hver time på dagen var fylt med tanker om mat og vekt. Lettelsen var stor over å kunne kontrollere matinntaket og ikke spise mer enn jeg hadde bestemt. Maten var alltid næringsrik og god, men porsjonene små. Selv om jeg i begynnelsen kunne føle meg sulten, ble sulten snart overskygget av gleden ved å ha så god kontroll. Etter hvert som magen min trakk seg sammen og ble mindre ble det enda lettere "å spise lett". Ved siden av maten ble jeg også opptatt av fysisk aktivitet for ytterligere å forbrenne kalorier.
Noen uker etter at jeg begynte å spise mindre mat, var det som om det sa "klikk" inni hodet mitt en dag, og fra det øyeblikket så jeg ikke lenger meg selv som jeg var. Uansett hvor mager jeg var når jeg så meg i speilet, så jeg fortsatt fett som måtte av. Heldigvis gikk jeg ikke ned mer enn 4-5 kg, men siden jeg var tynn da det startet kom jeg rett inn på knoklene når jeg begynte å miste vekt.
