Fra å ha spist lite i en periode, fikk jeg med ett et sug etter mat. Suget var så sterkt at det var umulig å stå imot. Hvor gjerne jeg skulle ha sluppet, kunne jeg ikke annet enn å spise til magen var full. Det store matinntaket gjorde meg engstelig. Jeg visste ikke om kroppen min ville klare å fordøye all maten. I redsel for å få magesmerter stakk jeg en finger i halsen. Heldigvis virket ikke brekkemekanismen min, slik at jeg ble spart for den opplevelsen.
Suget etter mat fylte meg fra morgen til kveld. De eneste gangene jeg følte litt ro var når jeg spiste. Jeg forsøkte derfor å gjøre måltidene så lange som mulig. Siden jeg ble fortere mett av grovbrød enn av loff, spiste jeg loff. Måltidene bestod ofte av loffskiver med smør og gulost. Lettelsen var stor når jeg kunne spise og døyve uroen en stund. Men måltidet hadde også en slutt. Fortvilelsen fylte meg når magen ble mett; tanken på at jeg måtte vente i tre timer før maten var fordøyd og jeg kunne spise igjen. Suget etter mat var fortsatt like stort.
Da jeg ikke kastet opp noe av maten jeg spiste, ble energiinntaket mitt høyere enn energiforbruket, slik at jeg la på meg. Den gang visste jeg ikke at det var følelser inni meg som utløste spisingen. Alt var bare trist og vondt.
Behovet for mat avtok da jeg begynte i samtaleterapi hos en lege. For meg var det nok å møte et menneske som lyttet til meg uten å kritisere, som var vennlig og ønsket mitt beste. Uten at jeg tenkte over det begynte jeg å spise normalt og var snart nede på min vanlige vekt igjen.
