Da det nærmet seg slutten for far, fikk han et lyst og fint enerom på Diakonhjemmet med utsikt til grønne trær og blå himmel utenfor. I vinduskarmen stod det en lyseblå vase med hvite liljer i som jeg hadde kjøpt.
Den første dagen jeg var hos ham, bad jeg om at rommet måtte fylles med engler.
Like etter kom to nydelige sykepleiere inn, begge med mye omsorg og varme i seg. Rommet var fra første stund fylt av lyse energier. Det var lett å gå derfra da jeg skulle hjem. Jeg følte en veldig trygghet for far. Alle som kom inn i rommet hans ville bli berørt av de gode energiene.
Sjelens lys
I løpet av dagene som fulgte, ble jeg kjent med sykepleierne som stelte far. De var alle unge. Omsorgen de viste for ham var rørende. Det var så godt å se, samtidig som jeg ikke helt forstod hva som fremkalte omtanken deres. Selv kjente jeg far fra da han var frisk med masse liv og glede i seg. Det de så var en svak og mager person som knapt hadde krefter til å snakke.
- De ser sjelen hans! Den kvinnelige legen hans var ikke i tvil da jeg nevnte det for henne. - De ser den skjønne, nydelige, strålende sjelen hans!
Jeg visste i samme nu at hun hadde rett. Om kroppen hans var syk og svak, var sjelen og utstrålingen hans den samme som før. En energi som vi alle ble berørt av.
